Fokus unghest – Tromf og Berit

Berit Morstad traff jeg på et kjørekurs, og ønsket å lage en presentasjon om henne og dølahingsten Tromf, som i 2012 er 3 år, på bakgrunn av den formidable jobben Berit har gjort med den unge hingsten før utstilling. Hun har jobbet med Tromf siden han var ett år, og har selv skrevet historien som presenteres under. Når jeg møtte Tromf på kurs, kunne man se lang vei at han var hingst, men alt tydet på at han var godt håndtert. Les videre for en motivator til miljøtrening med unghest og hva man kan få ut av tømmekjøringsarbeid.

Berits historie:
Tromf flyttet til meg rundt påsketider i 2010. Da var han åring og lite håndtert. Han var usikker på det meste, og manglet selvtillit. Sammen med Ramsås Balder, halvbroren som var ett år eldre, ble de et radarpar som sammen utforsket, lekte og koste seg sammen. Balder som var verdensvant og selvsikker til tusen lærte Tromf at verden var et ufarlig sted. Det ble til at alt Balder gjorde eller undersøkte, det måtte Tromf også sette nesa borti. Man kan vel si at Balder også var med på å temme den lille.

Tromf ble tømmekjørt mye i starten. Kun korte økter av gangen, og gjerne to korte økter på samme dag. Når lydigheten for brems, stopp og start var på plass begynte vi så smått å utforske den virkelige verden. Uten tilgang på ridebane måtte vi bruke det som området rundt stallen hadde å by på. Vi bodde på gård med melkekyr, så nok av utfordringer fant vi. Melkebilen kom til gården tre ganger i uka, og jeg var nøye på å være ute langsetter gårdsveien når den kom. Det tok ikke lang tid før Tromf nullet ut store lastebiler! Når bonden var på jordet med traktoren, enten det var i slåtten eller når han gjødsla, så ruslet vi etter, rundt og forbi. Bråk, støv, støy og vonde lukter ble fort nullet ut de også. Tromf ble tømmekjørt, og dette betydde jo at han måtte møte farene alene og først der fremme. Han måtte med andre ord stole på at jeg ikke ledet han til noe som var farlig. Vi tømmekjørte inn i fjøset, opp på låven, inn i den mørke og ekle møkkakjelleren da den var tømt. Men det var etter et besøk hjemme hos Roger Haeselich den ordentlige moroa begynte! Roger introduserte oss for tømmekjøring i skogen. Inn i det tetteste kratt, rundt trær, opp skrenter, ned i grøfter, i åttetall rundt steiner og stubber. Løsgjørende, utfordrende, men overkommelige oppgaver for en liten hingsteunge. Muskler, seneapparat og psyken ble styrket. Og Tromf strålte! Når han klatret opp på den høyeste haugen vi kunne finne, mens jeg sto igjen nede, da var Tromf stor, og han var stolt! Størst i verden! Vi bygget selvtillit for hvert eneste skritt.

I Oktober som åring ble Tromf tømmekjørt til Ås sentrum midt i rushen. Vi var en kolonne på 3 hester, og Tromf gikk først hele veien. Vi møtte biler, busser, lastebiler, speilet oss i butikkvinduene i sentrum. Skyvedørene inn til butikkene gikk opp og igjen når vi passerte. Tromf elsket det. Han vokste for hver utfordring han fikk, og han spurte etter mer hele tiden. Vi påbegynte innkjøring den vinteren. Våren som toåring deltok vi i en uoffisiell tømmekjøringskonkurranse i Ås. Elementer som rygging i vinkel, snu i trangt rom, åttetallskjøring, og et lite hinder skulle forseres. Tromf vant med best tid og ingen feil! Ikke mange ukene etterpå ble han stilt på unghestskue på Momarken travbane og sto spiss i sin klasse. Og en måned etter det igjen ble Balder og Tromf spent sammen i par. Det ble mye parkjøring den sommeren, med Balder som treåring, og Tromf som toåring. Vi var på Geilo og kjørte til sentrum, gjennom rundkjøringer og etter riksvei 7. Tromf sa bare «ja takk» hele veien. Toppen av kaka var da vi kjørte Tromf og Balder i par i et bryllup med brudepar og spellemenn i vogna.

Tromf har vokst noe enormt på de oppgavene jeg har gitt han. Vi begynte i det små, og avanserte litt etter litt. Tromf er blitt en selvsikker treåring som tar i mot alle utfordringer han får, for han VET at han klarer det! Han har jo klart alt det andre vanskelige vi har gjort! Vi har en spennende tid fremfor oss med hingsteutstillinga på Stav i slutten av April. Man kan aldri vite hvordan det går på forhånd, men vi tar utfordringen på strak arm og gleder oss til å vise oss frem!